Blå Måne

BARE EN OPPLEVELSE - BLÅ MÅNE


«Kommer jeg til å spille gitar igjen?»

Etter å ha vært bevisstløs i flere dager våknet endelig Carl Erik Sando, omtåket og neddopet. «Kommer jeg til å spille gitar igjen?», var hans første ord siden sykkelulykken i skogen.

Kirurgen så lurt på ham og smilte:

«Det har du spurt om før.»
*
En helt vanlig høstdag i 2019 – det var kjølig og klart i været - satte Carl Erik Sando seg på sykkelen, på vei til en av sine sedvanlige turer i marka. Han fulgte en litt annen rute enn normalt, innover i Lillomarka, bak Linderudkollen, men ellers var det ingenting som tydet på at dette skulle bli en kveld utenom det vanlige.

Men det skulle det. På vei over en grushaug tverret styret, og sykkelen spant rundt. Carl Erik ble kastet av, og så gikk alt i svart.

Selv husker han ingenting av hendelsene som fulgte, de neste ukene er fullstendig visket fra minnet, men dette har han blitt fortalt:

En annen syklist fant ham liggende bevisstløs, ringte nødnummeret, og passet på ham til ambulansen kom. Det tok ni minutter. Han ble så kjørt til Ullevål sykehus, hvor han ble hasteoperert. Han hadde mange og stygge skader, spesielt i nakken – med usikre utsikter.

«Inni tåketilstanden min hadde jeg oppfattet at nakkeoperasjonen heldigvis hadde gått bra. Men jeg hadde forferdelige mareritt på denne tiden. I ett av dem kom det noen grusomme gjørme-uhyrer ut av luftekanalen. De kom mot meg, mens de lo og sa fæle ting om situasjonen min. Det var bare var å gi opp - og jeg kunne i alle fall glemme gitarspillingen.»

Da Carl Erik Sando omsider våknet, var altså dette hans første – og største - bekymring:

«Kommer jeg til å spille gitar igjen?»
Da kunne kirurgen fortelle ham at han faktisk hadde stilt nøyaktig det samme spørsmålet på for mange dager siden, delvis bevisstløs.
*
Opptreningen tok tid, tid og krefter. Det så ikke alltid så lyst ut, men etter noen uker på Sunnaas på Nesodden hadde han i alle fall lært seg å gå igjen. Han var fremdeles langt unna målet om å kunne spille ordentlig gitar, men ergoterapeuten hadde fått tak i en Les Paul-gitar og en Fender-forsterker og satt det inn på rommet hans, vel vitende om hvilken motivasjon dette gav. Dermed ble gitarspillingen en del av opptreningsprogrammet.

*
Flere måneder senere, etter en rutinekontroll på Ullevål, skulle Carl Erik Sando fraktes tilbake til Sunnaas. Det var mye trafikk på veiene, så de kjørte via Alexander Kiellands plass. Og der, rett utenfor Tranen, hvor bandet i årevis har spist pizza og tatt seg en øl hver tirsdag, før øving, stoppet køen helt opp. Og han fikk god tid til å kikke inn og gjøre seg opp noen tanker.

«Det var heavy. Jeg tenkte mitt, det skal jeg innrømme. Jeg skulle vært inne der. Jeg hadde trua, eller kanskje ikke trua, men jeg hadde i alle fall håp. Et tynt håp. Og det ga jeg heldigvis ikke opp. For nå sitter jeg der igjen, hver tirsdag, sammen med gutta. Det er nesten ikke til å tro. Tusen takk, sier jeg da. Jeg har vært heldig.»

*